Fremsnakkingskalender i Be:Eco 21. desember - Pia Ve Dahlen (pasjonert marinbiolog)

Årets fremsnakkingskalender hos Be:Eco handler om menneskene som gjør det lille ekstra for klima- og miljøsaken. Mennesker vi synes utmerker seg innenfor feltet sitt. Vi har fått gleden av å bli litt bedre kjent med dem.

Bak luke 21. desember finner vi Pia Ve Dahlen - marinbiologen som har sjarmert oss i senk med sinnsyke kule fakta om marint liv. Pia er grunnlegger av Passion for Ocean festivalen, er også kjent fra Planet Plast på NRK og holder foredrag om det hun elsker, nemlig havet.

Vi digger at hun tar seg selv lite høytidelig og synes det er beundringsverdig at Pia også deler erfaringer fra sitt eget liv som hverdagshelt, og ikke minst hvordan hun har taklet utbrenthet, angst osv. da ting gikk virkelig gæli. Hun er one of a kind!

Les intervjuet med Pia nedenfor.

Pia Ve Dahlen, marinbiolog
Foto: Joachim Engelstad

1. Det er mange sterke juletradisjoner knyttet til f.eks gaver og mat. Hva er dine konkrete planer i år for å redusere klima- og miljøavtrykket?

Vi i den nærmeste familien gir ikke så mye gaver til hverandre lenger (vi er +/- ca 30 stk tilsammen, så det blir jo himla mye ræl når alle skal kjøpe noe smått til alle).

Jeg har egentlig aldri vært overdrevent flink til å kjøpe julegaver, både pga økonomi og tid (les: dårlig hukommelse/gidd). Det er jo fint å se at mine personlighetsskavanker nå viser seg å bli trendy.

2. Hadde du noen ambisjoner for klima og miljø i fjor, som du har klart å sette til live i år?

Jeg må innrømme at det eneste som sto i huet mitt til i fjor var å bli frisk. Jeg gikk på en kjempesmell i 2018, og klokka helt ut rundt juletider. 2018 varte, som alle ser ut til å ha merket, i tre år, men jeg husker skremmende lite av hva som faktisk skjedde. Annet enn at jeg ville rømme til en øy og være alene.

Utover det har jeg sjelden noen plan om noe som helst. Ting skjer liksom bare, og så blir jeg med på det. Men noen ting setter jeg i gang selv, og jeg har hatt “fikse Oslofjorden” surrende i bakhodet et par år. Det har liksom liggi og ulma litt, og bare venta på at jeg skulle få tid og overskudd til å komme i gang. I oktober fikk jeg endelig muligheten til å agere på det, da Birgit Liodden fra The Ocean Opportunity Lab og jeg arrangerte en liten workshop for de som jobber i fjorden.

Blir mye geriljadyrking av tare, sjøpung og blåskjell i gjørmepytten vår fremover, det gleder jeg meg til å se resultatene av.

3. Hva i havet drar du med deg inn i julestua?

TANG! Herregud, tang og tare er magisk. Kan brukes til alt. Også pynt.

Ellers er det ikke så mye julepynt hos meg, jeg er nok ganske kjedelig sånn sett. Men i det siste kollektivet jeg bodde i pynta vi treet med dykkemasker og snorkler.

Jeg kjøpte min første leilighet i vinter (voksent) og innså da jeg skulle pynte til jul at jeg ikke har noe særlig annen julepynt enn en glitrende hval, som jeg fikk av brodern og svigerinna mi for noen år siden. Den henger nå fra lampa og flotter seg.

Jeg reiser jo hjem til opphavet i jula, så det er vel egentlig ikke noe poeng i å ha masse julestæsj som tas frem én mnd i året, så tror ikke jeg kommer til å gjøre så mye mer ut av det i år. Kanskje neste år? Skal på juleverksted med Spiten om et par dager da, får vel mekke meg noe havpynt da.

Pia Ve Dahlen
Foto: Aleksander Nordahl

4. Du har vært åpen om at du har vært utbrent, noe vi synes er beundringsverdig. Hva tenker du skal til for å vedlikeholde lidenskapen sin for det man brenner for og samtidig ikke brenne seg ut?

Okei, her kommer et langt, langt, langt svar (sorry, not sorry), som jeg har måttet korte masse ned på for dette kunne jeg holdt et tre timers langt foredrag om. Men det er fortsatt alt for langt.

Det der er vanskelig, for det er så ekstremt lett å tenke at man kan fikse alt når energien er der. Jeg har i utgangspunktet mye energi. Som min mor så fint sa det en gang “Du hadde sikkert fått noen bokstavkombinasjoner om noen hadde giddi å utrede deg som unge”, og de bokstavene føler jeg jeg stort sett har klart å kanalisere ut i noe konstruktivt (i jobbsammenheng da, på privaten er jeg jo ifølge ei venninne “et majestetisk takras”).

"Grunnen til at det stoppa opp for min del var ikke nødvendigvis at det ble for mye arbeid, men for mye av feil type arbeid, i en veldig feil setting." 

Da 2018 startet hadde jeg egentlig allerede møtt veggen uten å skjønne det selv. Det hjalp ikke at bestefar gikk bort midt oppi det hele. På sett og vis var det kanskje et greit tidspunkt, fordi jeg droppet alt jeg hadde i henda og dro hjem da han ble syk. Da han forsvant gråt jeg i en uke. Tror det var mye som måtte ut av systemet da, og kanskje var det akkurat noe sånt som måtte til for å få meg til å stoppe litt opp. Hvem vet.

2017 bød på mye rart. Det er godt mulig jeg i utgangspunktet hadde taklet alt arbeidet, eller de gnisningene som oppsto i jobbsammenheng, eller han fyren som terroriserte meg, alle de surmaga mannfolka som ble mugne fordi jeg tok litt for mye plass, eller alle de andre små og store tingene som lager fartsdumper i veien.

Men totalen av det ble for mye, og på slutten av året sto hele kroppen i helspenn, hele tiden. Det viste seg å slå ut som ME. Det sliter jeg fortsatt med å komme meg ut av (for de som ikke “tror” at ME og utmattelsesyndromer finnes utenfor hodet til vedkommende så kan vi ta oss en prat, så skal jeg klaske deg i trynet med en breiflabb, for det er i aller høyeste grad noe som sitter i kroppen).

"Alle disse småtingene hver for seg er overkommelige, og det er kanskje det som er litt skummelt. Man tenker at “jo men dette er jo ikke verdens undergang, normale folk klarer jo det her”. Men når det blir veldig mange sånne så spiser det opp ekstremt mye energi totalt. Det ble etterhvert veldig frustrerende å skulle måtte svare for, og rettferdiggjøre alt man foretar seg."

Jo mer struktur og planer og rammer som ble lagt i og rundt livet mitt, desto kjedeligere og mer frustrerende synes jeg det hele ble. Det å stadig bli guilt trippet på å ikke gjøre nok i forskjellige prosjekter (på tross av at jeg som regel gjorde mer enn jeg burde, men bare var elendig på å rapportere, skrive timelister og holde folk oppdatert), ble til slutt en selvoppfyllende profeti.

Da jeg kræsja klarte jeg ikke gjøre noen ting. 

Foto: Emma Gunnarsson

Nå har jeg jo etterhvert innsett at jeg ikke er helt som alle andre, og at de fleste setter litt pris på rammer og skjemaer og planer. Men jeg har det helt motsatt; jeg vet jeg kan utrette jævlig mye om jeg bare får en solid plattform og nok frihet til å surre hit og dit, som den apekatten jeg er. Så disse betraktningene er jo veldig personlige, og vil kanskje ikke være overførbare til alle.

Det vil jo alltid være et prosjekt eller to som faller gjennom eller ikke funker. Og en kobling eller relasjon som viser seg å være et råttent eple, men den drukner liksom i alle suksesshistoriene. Det siste her ble vanskelig å få forståelse for i året før det smalt. Det siste der kunne vært løst om jeg bare hadde tatt meg den tiden som trengtes til å snakke med de rundt meg som ikke klarte å se forbi noen av de feilslåtte prosjektene.

Så, mine tips generelt, oppsummert:

1. Jeg tenker mental helse og “kroppslig bærekraft” burde vært en del av læreplanen i grunnskolen, slik at man har en solid verktøykasse parat til å takle det som etterhvert blir hevet etter en. Dette bør man ha med seg uansett, ikke bare snuse på etter at det har gått gæli. 

2. Lær deg å kjenne igjen varselsignalene og reagere på de når de dukker opp. 

“Nå må du passe på deg selv da” er kanskje noe av det minst konstruktive jeg hørte. Det går liksom inn det ene øret og ut det andre. Det er også lett å tenke “bare en dag til”. Den ene dagen blir fort til en uke, som blir til en måned, og plutselig er man i slutten av et år og har hatt totalt 11 fridager, inkludert helg (som var mitt 2017)." 

Noen typiske alarmklokker:

- Apati; man bryr seg ikke lenger like mye som man gjorde. Jeg feiltolket dette dithen at jeg hadde gått litt lei av det ene og det andre temaet fordi jeg hadde jobbet med det for lenge, men det viste seg å være et symptom på depresjon gitt. Depresjon er en skummel sykdom, særlig kombinert med en utmattet kropp. Jeg er ekstremt glad for at jeg ikke gikk i 100% sykmelding med en gang, selv om det var det kroppen trengte der og da. 

Uttrykket “lediggang er roten til alt ondt” er ekstremt relevant når man er og snuser på depresjon. Fordi det å sitte stille og forsvinne inn i sin egen boble gjør bare ting verre, selv om det virker veldig fornuftig der og da. Man blir fysisk utslitt av depresjon, og jo mer man sitter stille desto verre blir det ofte. 

Foto: Aleksander Nordahl

- Uforholdsmessig høy slitenhetsgrad; jeg husker jeg ofte kjente all energi forsvinne fysisk ut av kroppen hver gang jeg ble gitt enkelte oppgaver, og måtte til slutt drikke fire iskaffe for å komme meg gjennom et to timers langt feltkurs. Etterhvert slår dette ut på alt, og bare det å sende en e-post, ta telefonen eller andre småting som krever marginalt mer hjernekapasitet enn å tømme oppvaskmaskina, virker som verdens største utfordring.  

- Angst; herregud, dette er en sånn ting som ingen skjønner hva er før det har gått alt for lang stund. Jeg fikk mitt første anfall HELT ut av det blå en vinterdag i 2018. Hadde vært ute og storkost meg på fjellet og i sjøen de foregående dagene med med-havfrue Kersti Kesper. Da vi satt og tok oss en øl en kveld etter dykkinga fikk jeg plutselig pusteproblemer, piping i øra og ble så svimmel at jeg trodde jeg skulle besvime. Etter et par minutter ute i friluft med mye pusting roet det seg, og jeg gikk inn igjen og tenkte ikke så mye mer på det, og fikk senere vite at det er sånn et angstanfall oppleves. 

"Etter det ble det mer og mer smådrypp, med pustebesvær, skjelvetokter, hjerteklapp og ekstremt mye irrasjonelle, paranoide tanker, som etterhvert eskalerte såpass at jeg hadde hele dager hvor jeg bare lå og bekymret meg for alt i hele verden." 

Tanker som “folk er bare venn med meg fordi de synes synd på meg, eller vil ha noe”, og på de mest paranoide dagene trodde jeg av og til at jeg var med i mitt eget lille Truman-show, hvor alle bare gikk rundt og lo av meg og ignoransen min. Det er så vanskelig å forholde seg til, for selv om hjernen sitter og sier “nei skjerp deg a”, så er følelsen av det så sterk og altoppslukende at det blir den dominerende kraften. 

Angst er noe av det minst konstruktive vi mennesker har utviklet. Det lammer en fullstendig til tider, og har du ikke det mentale eller fysiske overskuddet til å ta tak i det når det dukker opp, er du ganske rævkjørt. Elendig kombinasjon med en utmatta kropp, med andre ord. Så lær deg litt hva angst er, for det kommer i mange fysiske former som fort kan forveksles med hjerteproblemer, etter min erfaring.  

Det avgjørende for min del var da jeg fikk anfall i vannet, i mai 2018. Det som liksom skulle være mitt siste tilfluktsted ble plutselig nok et sted jeg kunne få panikk, og jeg har dessverre bare hatt tre ordentlig avslappa turer i sjøen siden. Jeg hadde mer tid i vannet i 2017 enn jeg har hatt i 2018 og 2019 tilsammen. Det suger litt.  

- Mental ustabilitet; dette er kanskje noe av det folk flest har størst problemer med å innrømme for seg selv, fordi det blir sett på som enda mer nederlag enn å ha kræsja fysisk. Men det er så ødeleggende for alle rundt en. 

Jeg var veldig irrasjonell, med kort lunte og en ekstremt “cloudy mind” en god stund. Datet en veldig fin (og tålmodig) fyr i jula i fjor, og husker jeg måtte ta enormt med timeouts for meg selv fordi jeg ble sur for alt mulig rart for å finne ut om jeg var sint på han eller på ett eller annet bakenforliggende som bare manifesterte seg i noe han sa. 

I 90% av tilfellene var det sistnevnte som var gjeldende, og det føltes egentlig veldig godt å tenke at “her fucka jeg det ikke opp ved å agere på noe helt urelatert!” 

"Små seiere gir mestringsfølelse, men for å få til det må man svelge en haug med kameler og innrømme for seg selv at man er litt koko innimellom."  

3. Ta fri. Sånn på ekte. Jeg har hatt mange “fridager” hvor jeg bare har gått og hatt dårlig samvittighet for å ikke ha gjort ditt eller datt, og da har du ikke fri. 

Nå har jeg null problemer med å ha 50 uleste eposter i innboksen så lenge jeg vet det ikke haster, og jeg har lært meg at du ikke trenger å være tilgjengelig hele tiden. Det virker som om folk sender mindre fjasepost og, når de vet jeg er elendig på å svare. Det hjelper.

Foto: Janne Lillian Ve Dahlen

Jeg har i tillegg sletta Facebook og Messenger fra mobilen, og ser på Facebook-tid som noe som tilhører arbeidstiden, da 99% av meldingene som kommer inn der er jobbrelaterte uansett (de nærmeste rundt meg vet at jeg bør kontaktes på sms). 

Jeg pleide å bry meg om hva folk tenkte over at jeg ofte brukte et par dager på å svare, men nå har jeg null problemer med å ta meg 2-3 uker for å gi et svar. Det kommer jo inn så jævlig mye fra alle kanter.  

4. Snakk med folk rundt deg. Mista motivasjonen? Noe som har skjedd i familien? Snakk med kollegaene dine. Vær åpen om hva du sliter med, så er det (forhåpentligvis) lettere for de å forholde seg til alt som ikke blir gjort. 

Det er helt ekstremt mange (50 +) som har tatt kontakt på privaten etter at jeg begynte å åpne opp, og fortalt at de har vært der, er i det, eller har klart å snu trenden i siste liten fordi de fikk noen wake up calls. Når man begynner å snakke med de rundt seg er det faktisk overraskende mange som har forståelse for det hele.

5. Pick your fights and friends.  Dette gjelder i alle segmenter av livet ditt. Vær picky på hva du skal bruke tiden din på. Det er ikke alt som er verdt å krangle om, og det er ikke alle mennesker som er verdt å trippe rundt på eggeskall rundt for å beholde de i livet ditt. 

Er det noe jeg har lært om voksenverden så er det at det er akkurat like mye baksnakking og drama som på ungdomskolen, så det er helt normalt å møte på folk du bare ikke kommer overens med. Ikke bruk energi på sånne.

6. "Don't cling to a mistake just because you spent a lot of time making it" er vel kanskje noe av det lureste jeg har blitt fortalt. Det er ikke alle prosjekter, vennskap, forhold, artikler, eventer etc som er ment å gjennomføres, men uten at noen har forsøkt får vi heller ikke kunnskap om hva man ikke skal gjøre neste gang. Det er nyttig lærdom. Men ikke kast bort masse tid og ressurser på et prosjekt når du ser det er dømt til å mislykket, selv om du har lagt enormt med energi i det. 

Foto: Lars Ivar Dale

The Ocean Cleanup Project føler jeg er litt der nå. Det startet som et kanonspennende konsept, og Bojan har absolutt gjort en spektakulær innsats i å øke bevissthet om temaet og ikke minst vise at unge kan, men nå begynner det å bli et sort hull som sluker penger, tid og ressurser, og med et utslippsnivå som overhode ikke kan rettferdiggjøres av de beskjedne mengdene plast som blir tatt opp. 

Jeg håper jo seff fortsatt de plutselig får et kjempegjennombrudd, men jeg kjenner at jeg kanskje heller ville sett ressursene som spyttes inn i dette prosjektet bli brukt andre steder. 

Som i elvene (som de jo så smått om sen har begynt med, og også der slått seg på brystet med revolusjonerende teknologi som strengt tatt har vært der i årevis). Så ja, litt rant der. TOCP har vært et knallinitiativ, men nå er det kanskje på tide å si “hei dette funka i teori, men ikke praksis. Da vet vi det!” og så gå videre.  

7. Gå til psykolog,  men velg med omhu. Det er svindyrt, men verdt det. Jeg har behandlingsforsikring gjennom Gjensidige, som heldigvis dekket dette. Det er et hett tips til alle dere der ute.

8. Og går det først gæli:  Finn en venn som kan hjelpe deg med NAV, for det er kanskje en av de mest dysfunksjonelle etatene vi har i Norge, og er en av hovedgrunnene til at jeg gikk på en ny smell høsten 2018. Hele NAV burde blitt behandlet som en ødelagt router, og bare blitt restarta for å luke ut bugs. 

"Jeg håper det blir like trendy om å være åpen om det man går gjennom som det har blitt å være miljøengasjert. Jeg håper de fleste lærer seg å gi litt mer faen i de uviktige tingene, og heller fokusere på det som faktisk er problemer." 

Følg Pia på Instagram!