For at jorda skal ha det bra, må vi ha det bra (Verdensdagen for psykisk helse del III)

I anledning Verdensdagen for psykisk helse den 10. oktober har Be:Eco en egen kampanje som skal skape oppmerksomhet rundt miljøskam, klimaangst og klimadepresjon. Vi er heldige som har fått med oss grønne influensere og Be:Eco ambassadører til å dele sine tanker og følelser. Formålet med kampanjen er å skape åpenhet rundt disse tabubelagte temaene, og ikke minst lære av, inspirere og hjelpe hverandre. 

Neste kvinne ut er Lise Røsvik som står bak Instagram kontoen @skribent.lise.rosvik.

---

Første gangen jeg virkelig kjente på miljøangsten var faktisk i år. Jeg burde helt sikkert ha kjent på den mye tidligere, men det var i år den kom. Den var kjip og den gjorde meg redd. Nå fikk jeg for første gang følelsen av at nå går det til helvete med moderjord.

Jeg er veldig for å være opplyst og å lære. For dette bruket vi har tilegnet oss er helt drøyt. Det er det ingen tvil om! Da jeg var liten arvet jeg klær. Ble det hull i dem, ble det sydd. Vi kjøpte aldri vann på flaske. Vi hadde alltid med oss matpakke og spiste alltid middag hjemme.

Så hva har skjedd?

Foto: Lise Røsvik

Vel. Det er jo veldig enkelt. Det er rett og slett en gruppe med mennesker som har skapt et falskt behov for oss slik at de kan tjene penger. Så enkelt. Så lett. Eller er det så enkelt?

Det er store firmaer og krefter i sving som bombarderer oss med reklame for at vi skal føle behovet for å kjøpe oss et bedre liv. Med ferdigmat, vann på flaske, nye klær for hver eneste sesong og en hel haug av andre unødvendige ting. Bare for å nevne smarttelefonen. Et perfekt redskap som kan sende oss masse informasjon (les: hjernevaske oss), så vi får vite hva vi trenger og behøver for å ha et lykkelig materialistisk liv.

"Denne miljøangsten, tror jeg, er en kombinasjon av at vi er mer opplyste, samt at vi er bevisste på forbruket vårt". 

Vi vet at det er for høyt, men fortsetter i samme spor. Det blir selvmotsigende og skaper ubalanse. Også er det de som gjør alt for å være bærekraftige. De stakkarsene ender opp med en god dose frustrasjon. De sitter på sidelinjen og ser på de andre som kjører på og øker forbruket sitt.

Det er da det skjer, at miljøangsten slår inn.

Jeg har vokst opp i et litt annerledes hjem. Når andre hadde kjøttkaker til middag, spiste vi indisk. Vi hadde fokus på økologisk mat og utforsket nye kulturer gjennom nye matretter. Jeg vokste opp med en mor som så helheter i mennesker og hele universet. At alt henger sammen. På den andre siden hadde jeg en bestemor og bestefar som dyrka alt mulig i hagen sin. Til tross for at de ikke bodde på landet. De brukte all plass i hagen og tok nytte av det arealet de hadde.

Jeg er så heldig å ha fått det beste fra to verdener med en åpen mamma og med en mer tradisjonell bestemor. De to kvinnene har vært med på å definere meg som menneske. Det er jeg utrolig stolt av, at disse to har gitt meg all den kunnskapen jeg sitter igjen med i dag.

Men på et punkt ramla jeg av. Mulig det var fordi jeg ble alenemamma og følte at jeg måtte kompensere for dårlig samvittighet. Det skal sies at det aldri er et godt utgangspunkt for en avgjørelse. Prøv å la være å ta en beslutning i frykt, dårlig samvittighet eller rein noia.

Vel, jeg gjorde det. I et par år gikk jeg mot det jeg mente var best for barnet mitt, meg og jorda.

Jeg kjøpte fortsatt økologisk så lenge det lot seg gjøre. Men jeg kjøpte leker i plast og flaskevann. Jeg kjøpte mat ute og nye klær. Jeg kjørte mye bil og tok raske beslutninger på impuls uten å tenke meg om. Dette gjorde jeg fordi jeg var utslitt.

"Da jeg oppdaget at jeg gikk imot prinsippene mine, følte jeg at alle verdiene mine forsvant ut døra. Da kom panikken. Så hyklersk av meg. Utad er jeg den fokuserte miljøbevisste dama. Også går jeg mot alt det jeg står for. Jeg skammet meg". 

Det måtte gjøres noe, og det var da ideen kom med å ta et år med shoppe-stopp. Det fikser jeg lett!

Et par uker etter beslutningen brøt den gamle bilen min sammen. Hele planen ble revet ned. I hodet mitt måtte jeg kjøpe ny bil. Jeg bodde på landet uten bussforbindelse og var alene med en kid. Jeg måtte skaffe en bil for å få det til å gå rundt. Lærdommen, for min del, var at jeg gikk alt for hardt ut. Da jeg møtte en hump, kollapset hele planen sammen.

Når jeg tenker tilbake på de årene jeg har hatt fokus på miljø, er det en ting jeg ser klart. Vaner. Alt er vaner. Og vi er vanedyr. Hvis vi klarer å endre en vane er mye gjort. Det får ringvirkninger. 

Plastfrie produkter i hverdagen.
Foto: Lise Røsvik

Jeg startet med økologisk mat, og det åpnet opp synet mitt for plastforbruket, som igjen fikk meg til å tenke over hva slags klær jeg kjøpte. Det ble starten på å bare ha klær av naturmateriale, brukt og nytt. Jeg lærte noe fint av en fantastisk psykolog en gang, i en periode da jeg var superkritisk til meg selv og rakket ned på det jeg gjorde fordi her og nå var jeg totalt mislykket i de valgene jeg tok. 

"Da arresterte han meg. Du kan jo ikke se på deg selv ut i fra en brøkdel av tiden din, og det du har gjort og oppnådd. Du må se helheten og i en lengre tidslinje".

Det sperret opp øyene mine. Jeg har jo hatt en reise. En miljøreise!

Hvis du ender opp med å kjenne på skam eller angst for at jorda skal si «poff», frykt ikke! Det hjelper ingen at du går rundt og er redd. Det skaper bare mer frykt, samt at det kan forplante seg videre i livet ditt og menneskene rundt deg. 

"Tenk mindre og tenk lokalt. Hva kan du gjøre hjemme hos deg? Kan du lage et enkelt mål? Minske matsvinn? Alltid slå av lyset når du forlater et rom? Resirkulere? Kjøpe klær brukt? Støtt den lokale bonden din eller lag egne produkter? Du trenger ikke gjøre alt. Husk litt er bedre enn ingenting".

Jeg vil også presisere at det er ikke verdens undergang om du kjøper nytt en gang. Eller kjøper en vannflaske fordi du i kaoset med armer og bein glemte den vannflaska hjemme. 

"Vi må seriøst gi oss selv mer slækk. For hva er poenget om alle går rundt med en klump i magen? Det vil bare avle frem flere kjipe følelser og stress. At vi er dårlige og ikke får det til. For det viktigste er ikke de gangene vi driter oss ut, men de gangene vi fikser det. For at jorda skal ha det bra, må vi ha det bra. I hodet. Og i kroppen".

Det hadde vært supert om alle droppet å spise kjøtt, at vi stoppet forbruket vårt av plast, alle sykler eller tar bussen, og at alle samtidig skjønte at alle de materialistiske tingene vi eier, har null verdi. Det hadde vært kult. Om alle hadde innsett det og bare stoppet helt opp.

Realiteten er dessverre en helt annen. For noen føles det nok at det går alt for tregt! Og det er demotiverende. Vi får ikke omvendt alle på en og samme dag. Det kommer til å være folk som spiser kjøtt, kjører bil, kjøper masse klær og handler alt for mye mat, bruker fly som pendlemetode og de som tenker at denne globale oppvarmingen er noe tull.

Vi kan få til en forandring. Noen ganger ved å rope høyt. Og andre ganger kan vi gå mer stille i dørene. Det vi trenger er at alle sier i fra ved å ta et valg på sin måte. 

Skaff deg en flaske til å fylle vann, bruk handlenett, kjøp et såpestykke, lag matpakke, kjøp mat som er satt ned eller lag dine egne rengjøringsmidler. Når vi tar små grep i hverdagen, sender vi en tydelig beskjed til de store kreftene som sitter med pengene våre og styrer de store firmaene. Da hører de oss tydelig når pengene minsker.

Vi vil ikke mer. Vi er lei av plastnoia, sløsing og overforbruk.